Steinen kan reddast

Den siste tida har det vore mykje mas om ein viss langstein, rive over ende og knekt av ein ulykkeleg kantklippar frå hans majestets vegevesen. No har kulturvernstyresmaktene bestemt seg. Steinen i Steigen skal ligge. Den skal vere forgjengeleg og ligge der den låg då den datt som eit teikn på si forgjengelegheit.
Men, dette finn ikkje folk seg i så lett. Kan ikkje steinen berre reddast? Setjast opp att? Lim han saman!
Det er truleg den rette løysinga. Den vil minne folk om si eige fortid, og også illustrere at vi faktisk har vore stand til og villa reparere den forgjengelege steinen fordi vi brydde oss om dette kulturminnet og ville ha det på plass igjen. Fordi det betydde noka for oss. Det er med andre ord ikkje berre det å ødelegge minnesmerket som er eit minne om steinen si historie. Å reparere den er også ein del av steinen sitt liv.

Det er dette dei har gjort på den verdskjente steinringen Ring of Brodgar på Orknøyane. Her har dei halde steinringen oppe, reist steinar og limt dei med sement for at dei ikkje skulle gå i oppløysing. Ingen som kjem i flokkar for å sjå dette underet synest dette er dumt. Tvert om. Hadde det ikkje vore for vedlikehaldet ville steinringen vore langt frå like spennande å vandre i.

Ved Ring of Brodgar ved Orknøyane har mennesket forsøkt å reparerer på dei 3-4000 år gamle steinane slik at folk kan sjå dei. Det same bør skje med Steigensteinen som ramla saman i fjor.

Nokre steinar har blitt kløyvd i to, og dei ligg der, men strukturen til steinringen er komplett for det.

Kall inn fleire vitne

Kjetil Korsnes og Bengt Stangvik har funne gull. Både i tyske og britiske arkiv finst det nemleg mange dokument som omhandlar krigen i Noreg. På bakgrunn av dette slår det fast to ting i eit intervju med BodøNu:

Det første var; «At Bodø sykehus ble bombet med vitende og vilje, er en myte», det er sågar «komplett usannsynlig». Grunnen til dette var mellom anna at det ikkje var nemnt «i tyske dokumenter før angrepet», som Stangvik uttalte det.

Det andre var at «bombingen av Bodø ikke ble nevnt med ett ord i prosessene i etterkant av krigen. De mener dokumentasjonen fremviser at Bodø var et legitimt, militært mål».

Grunnen til at ein historikar må reagere på slike utsegn er fleire. Det eine er at dette faktisk ikkje er rett. At Bodø sjukehus vart bomba, brann og evakuert i fleire månader, vart oppfatta som ei medvite handling, heilt ubunden av det Luftwaffe meiner det var. Handlinga var til og med oppfatta som så alvorleg at ein evakuerte heile sjukehuset, noko som er svært sjeldan i nyare historie. Eg har også vist at bombinga av Bodø vart tatt opp overfor krigstribunalet i Nürnberg i 1945 som døme på krigsbrotsverk. Denne hendinga vart med andre ord tatt opp i «prosessene i etterkant av krigen».

Var det "legitimt" at Bodø sentrum vart jamna med jorda i 1940.

Kor er dei kjeldekritiske vurderingane?

Det er flott at to entusiastar som Korsnes og Stangvik viser interesse for historiske hendingar og samstundes skaffar tak i viktig kjeldemateriale frå sentrale utlandske arkiv. Ivrige historieforskarar bidrar alle til å skaffe fram ny kunnskap, og eg har sjølv hatt nytte av Korsnes sine funn og gitt han skryt for dette offentleg. Seinast fekk han slik omtale i møtet på Folkets Hus 27.mai i år, då bombedagen vart markert med eit miniseminar med mange tilhørarar. Likevel er det viktig å peike på nokre fallgruver som lekfolk ikkje alltid reflektere over når dei møter kjeldematerialet.
Det eine er at dei fell for freisitinga å la kjeldene «tale for seg», utan å drive med noko slags fortolking eller kontekstualisering. Det andre, som også er ei side ved det første, er at dei legg vekt på ei kjelde, utan å stille denne opp mot andre kjelder. I kjeldene frå Luftwaffe må ein kunne spørje seg kven det er som skriv, korfor han skriv det han gjør og kven han skriv det til. Eg har sjølv fått frå Korsnes ein rapport frå leiaren for kampgruppa i Luftwaffe som skreiv om hendingane denne våren. I så tilfelle er kjeldene henta frå ein leiande offiser i Luftwaffe. Han som skreiv rapporten var ikkje nødvendigvis i Bodø denne maidagen. Rapporten er truleg også selektiv. Her er neppe med nokre detaljar om kva kvar enkelt fly foretok seg over byen denne dagen i detalj. Den er nokså grov. Mange ting er ikkje med i rapporten. Den er med andre ord langt mindre detaljert enn den vi har henta frå dei som var i byen den dagen. Det er heilt naturleg. Det er heller ingen ting i rapportane om overgrep gjennomført av enkeltflygarar eller mannskap som var i flya og som hadde ansvar for våpen om bord. Derimot finst det tallause prov på at folk har blitt skote på frå flya. Det er utsegn som er gitt heilt ubunden av kvarandre, så her handlar det heller ikkje om at folk hadde rotta seg saman for å sverte Luftwaffe. Det klarte Luftwaffe å gjøre heilt sjølv. Når det gjeld å bruke tyske ordrer som kjelde er det andre utfordringar av kjeldemessig art som eg skal komme tilbake til.

Moralske dilemma

Denne saka imnpliserer dessutan nokre kjeldekritiske refleksjonar og moralske og etiske dilemma. Det var dei som vart framheva då eg meinte dei to entusiastane kom til å hjelpe til med å humanisere Luftwaffe. Det er eit godt prinsipp å ikkje la drapsmannen avgjøre skuldspørsmål. Han vil anten ha ein hang til å rettferdiggjøre motivet for mordet, eller han vil forklare at han ikkje gjorde det med vilje. Aller helst vil han neppe huske alt han har vore med på gjennomføre like detaljert. Han som er blitt utsett for mordforsøket, vil derimot huske meir og truleg gje ei meir detaljert framstilling av det som gjekk føre seg. Dessutan vil han om var i flyet truleg bevege seg så raskt, at han i liten grad får med seg den fulle oversikt over skaden han valdar. Ein må nemleg aldri glømme at kjeldene er skapt av nokon og at dei hadde ein agenda for kva kjeldene skulle fortelje. I dette tilfellet er det Luftwaffe som får fortelje si historie. Korsnes og Stanvik bør gje offiserane i Luftwaffe litt motstand og moralsk indignasjon. Om det var uaktsomt drap eller overlagt drap er ikkje ein diskusjon vi skal gå inn i. Å innta det standpunkt at det var uaktsomt og argumentere ut frå drapsmannens kjelder er dessutan problematisk. Her må vi kalle inn fleire vitne.

Låg det føre ein ordre?

Ian Kershaw er ein kjent forskar på den tyske nasjonalsosialismen. Han meiner det ikkje alltid var slik at føraren styrte kva som skulle skje og ikkje. Når Hitler ga signal om at noko skulle skje, var det opp til dei som ville utføre ordrar om å utføre desse i tråd med ein viss intensjon. Det var stor grad av handlingsrom innafor desse grove ordrane, og kva som skjedde er ikkje bestandig detaljert beskrive i ordrane. Vi veit at det vart gitt ein slik ordre for Namsos 19. april 1940. Der heitte det i ordren frå sjef for overkommandoen i Wehrmacht, Keitel: «Føraren og  øvste befalhavande i forsvaret gjev Luftwaffe ordre om å  øydelegge – utan omsyn til sivilbefolkninga -  dei stadene utafor områda vi har okkupert, der engelskmenn er plassert eller har kunngjort at dei har okkupert. Så langt gjeld ordren frå Føraren for Namsos og Åndalsnes. Her skal også jernbanen og vegar i nærleiken av desse stadene, så langt råd er øydeleggast».

Namsos vart bomba etter ein slik ordre, og den danna truleg grunnlag for korleis praksis skulle vere i vidare bombing. Vi veit derfor ikkje om det var nødvendig med ein ny, liknande ordre for Bodø. Namsos hadde sett ein standard, og det var den same kampgruppa som bomba Namsos som tok seg av Bodø. Vi veit heller ikkje om slike ordrar finst for Bodø, og det er meir truleg at det gjør det, enn at det ikkje gjør det. Ut frå det vi veit om andre, liknande analoge tilfelle, vart sivile mål bomba «utan omsyn til sivilbefolkninga». Derfor er det ikkje rett å seie at det er oppspinn at sivile vart skote medvite på av tyske fly i Bodø denne dagen. Viss eg var Korsnes og Stangvik ville eg heller brukt tid på å finne ordren for Bodø på eit høgare plan enn hos ein avdelingsleiar i Luftwaffe. At dei ikkje gjør det, men heller brukar energien på å diskutere om Luftwaffes valdsbruk i Bodø var legitim eller ikkje, blir derfor eit  moralsk problem. Også sett i forhold til spørsmålet om «legitim bombing». 

Legitim valdsbruk?

Dette rører ved den andre påstanden, nemleg at det ikkje låg føre nokre offisielle rapportar om Luftwaffes herjingar i Bodø. Det er feil. Som vist vart det klagd inn for Internasjonale Raude Krossen denne våren av norske styresmakter, og det kom seinare fleire rapportar om kva som hadde skjedd, både vi britisk kringkasting og gjennom historieframstillingar. Den mest alvorlege var den som krigstribunalet fekk, men fordi krigstribunalet hadde så mange alvorlege saker knytt til tyske krigsbrotsverk, nøydde krigstribunalet seg med å seie noko generelt om invasjonen av Noreg, ikkje noko spesifikt om Bodø. Blant anna heiter det frå tribunalet på side 437: In the light of all the available evidence it is impossible to accept the contention that the invasions of Denmark and Norway were defensive, and in the opinion of the Tribunal they were acts of aggressive war.

Heile angrepet på Noreg var med andre ord aggressivt. Det var ikkje legitimt, og viss Kornes og Stangvik meiner det var det, stiller dei seg på Hitlers side. Det er oppsiktsvekkande og ikkje i tråd med det eg veit dei står for og eigentleg meiner, men det er konsekvensen av tankerekka deira. Frå tyske militære styresmakter er derimot både bombinga av Bodø og angrepet på Noreg sett på som legitimt. At Bodø ikkje vart del av ein gjennomgang frå tribunalet frå Nürnberg er naturleg. Det var så mange stader som til slutt vart utsett for tysk aggresjon og bombing at det ikkje ville vere mogleg å behandle alle. Derfor vart ein konsekvens av krigen at Geneve-konvensjonen slo fast sivilbefolkningas rettar i krig og okkupasjon. Seinare var dette utvida til å gjelde sivile og bombing frå fly.

15 drap

I Bodø drap Luftwaffe 15 menneske den 27. mai. Av desse var det to i britisk uniform. Så mange menneske har verken før eller seinare vore drepen i Bodø på to og ein halv time. Luftwaffe  skilte altså ikkje mellom legitime sivile drap og legitime militære drap, og i mitt hovud blir denne typen logiske øvingar feil. Drap er drap uansett om det i ordren før angrepet ikkje stod at ein ikkje skulle drepe sivile. Det stod heller ikkje i ordren før angrepet at ein skulle drepe sivile. Likevel må ein anta at drapet på om lag 1000 norske sivile frå Luftwaffe denne våren ikkje var eit utslag av at Luftwaffe ville behandle sivile mål på ein human måte. Ein kan heller ikkje akseptere argument om desse bombene var legitime. Det er å humanisere Luftwaffe. Det er det som blir konsekvensen viss kjeldene blir ståande som autoriteten, og snakkar for seg, mens han som skal tolke kjeldene og drøfte dei opp mot andre kjelder, bøyer av for den offiseren i Luftwaffe som laga kjeldene. Så mi oppmoding til Korsnes og Stangvik er derfor:  Bruk eit breiare register av kjelder. Kall inn fleire vitne!

Oppspinn eller ikkje?

I ein artikkel i Bodø NU skreiv nyleg Ketil Korsnes og Bengt Stangvik at det er "oppspinn" å hevde at sjukehuset i Bodø vart bomba med vilje. Bakgrunnen er dei operasjonsordrene som låg føre frå Luftwaffes side, og i tillegg eit utleiing om at Bodø hadde strategisk verdi og at sjukehuset ikkje var noko bombemål.  Kan vi gje Korsnes og Stangvik rett i ein slik påstand?

 

Bodø brann godt 27. mai 1940

 

 

Krigsbrotsverk i Noreg
I 1945 då Hitler for lengst hadde tatt sitt eige liv i bunkeren sin i Berlin, sette det norske justisdepartementet ned ein kommisjon som skulle kartlegge det tyske overfallet på Noreg i 1940 og den etterfølgjande okkupasjonen. Kunne det ha skjedd alvorlege krigsbrotsverk?
Det var den norske regjeringa som sette i verk arbeidet for det internasjonale krigstribunalet. Eit punkt som særleg vart vektlagt av dei to mennene bak den første, førebelse rapporten frå major Finn Palmstrøm (Deputy Norwegian representative on the United Nations War Crimes' commission) og Rolf Normann Torgersen (Secretary in the Royal Norwegian Ministry of Justice and Police), var den "ubegrensa luftkrigen" (The Unrestricted Air Warfare) og "Luftwaffes herjingar i Noreg" (The Luftwaffe's ravaging in Norway) krigsvåren 1940.

I forordet til rapporten skriv  justisminister Johan Cappelen at det er uttrykkeleg notert at rapporten berre var mellombels. Alle data var ikkje samla inn, så det som var med var berre dei grovaste brotsverka. Dessutan var det ikkje alle detaljar som var klåre og alle prov som var avdekt rundt anklagene som låg føre.

Cappelen gjorde det dessutan klårt at Noreg var eit av dei første landa som vart angripen av Tyske militærstyrkar og slik sett måtte lide lengst under den tyske "terror" og "the Nazi methods of violence", som han skreiv det. For Noreg var det viktig, og i tråd med St. James-deklarasjonen og Moskva-deklarasjonen, at dei som var ansvarlege for krigsbrotsverk vart tiltalt, stilt for retten og straffa for ulovlege og uønskte handlingar dei hadde ansvar for. Den norske regjeringa meinte derfor at rapporten inneheldt dokumentasjon for "criminal acts affecting Norway".

Flyvåpenets terror
Eit poeng som vart lagt vekt på i rapporten var det tyske Luftwaffes overlegenheit i forhold til både det norske flyvåpenet, og seinare også overfor dei allierte. Denne overlegenheita var utnytta fullstendig, og utan reservasjon. Handlingene til dei tyske flya frå det polske felttoget i 1939 var kjent. Her hadde tyskarane starta med det dei kalla "ubegrensa luftkrigføring". I den norske rapporten frå 1945 vart dette skildra å vere i tråd med leiaren Herman Görings taktikk også i Noreg våren 1940. Det innebar ei meiningslaus bombing av små og ubeskytta byar og stader, gårdar, kyrkjer, sjukehus og hospitalskip, og andre ikkje-militære mål. 

Best illustrerte rapporten dette gjennom dei tyske flyas jakt etter den norske kongen og regjeringa i april- og maidagane, der tyske Luftwaffe bomba sønder og saman byar og tettstader der dei trudde representantane frå dei norske styresmaktene gjømte seg. Rapporten meinte dette var eit utslag av "terrorising 'warfare' ",  utført som ein straffereaksjon mot den norske regjeringa si negative haldning overfor den tyske okkupanten sine samarbeidsplanar våren 1940. 

Men mest av alt var det viktig for justisminister Cappelen å få fram øydeleggingane av småbyane i Noreg våren 1940, der omlag 1000 norske sivilistar mista livet og mange fleire vart skadd. Lista var lang, og vi gjengir dei som særleg vart vektlagt i rapporten:

·         Elverum: bombed on 11th April, 1940, about 1200 buildings and their contents damaged to a total value of 6,200,000 kroner (Appendix 8).

·         Nybergsund: bombed 11th April, 1940, about 200 items of damage, value 0.35 million kroner.

·         Kristiansund N.: bombed from 28th April to 2nd May, 1940, about 5,700 items of damage, value 56,500,000 kroner (Appendix 9).

·         Molde: bombed on the 15th April, 1940, about 1600 items of damage, value 11.6 million kroner (Appendices 10 & 11).

·         Namsos: bombed on the 20th April, 1940, about 2,100 items of damage, value 16.5 million kroner (Appendix No. 12).

·         Steinkjer: bombed on 21st and 22nd April, 1940, about 2,200 items of damage, value 20.7 million kroner (Appendix No. 13).

·         Bodo: bombed on the 27th May, 1940, about 3,500 items of damage, value 35.5 million kroner (Appendices Nos. 14 & 15).

For Bodøs del vart det vedlagt fotodokumentasjon for å støtte argumentasjonen, såkalla "appendixes". I tillegg til denne vart det trekt fram av norske styresmakter at "hospitals and hospital ships" var "favourite targets of the German planes". Det var to døme som støtta denne påstanden; bombene som traff sjukehuset i Bodø og senkinga av hospitalskipet Dronning Maud i Ibestad. Bodøsjukehuset vart bomba 27. mai 1940 og pasientane vart skote på av tyske maskingevær på fly mens dei vart bore ut av det brennande bygninga, vart det forklart. Hospitalskipet Dronning Maud vart senka av tyske fly 1. mai 1940, med tap av 42 menneskeliv, inkludert helsepersonell (7 doktorar, 26 sjukepleiarar), og det trass i at skipet var merka med Røde Kors-emblemet. Også skipet Brann 4, som vart senka 29 april hadde slike sanitetsoppgåver. det vart også angripe av Luftwaffe, med fem døde som resultat.  

Norske styremakter sendte rapportar om desse krenkingane av internasjonal rett til det Internasjonale Raude Kross i Geneve.  Noreg meinte saka vart styrka av at ein på nedskotne tyske pilotar fann ordrer som skulle effektuerast, om at alle stader som kunne nyttast som miltære formål, og alle rørsler langs vegane skulle angripast ("die Wege sind abzikämmen"). Ein følgje av dette var at gardar og større hussamlingar over heile landet heilt unødvendig vart skote på av flya, heilt uavhengig av om det fanst militærpersonell der eller ikkje. 

Tysk hemn overfor sivilbefolkninga?
Øvste leiar for den avdelinga av Luftwaffe som bomba Bodø - kaptein Artur von Casimir – vedgjekk seinere at tyskarane meinte det fanst andre og viktigare militære mål enn Bodø, og at byen ikkje hadde nokon stor militær verdi. Dessutan var den eit «ikkje-forsvart» område. Likevel meinte von Casimir at befolkinga aktivt hadde  støtta opp om alliert aktivitet; det var bygd flyplass nært byen, og hamna vart brukt til militære formål av dei allierte. Dessutan stod store allierte landstyrkar i og i umiddelbar nærheit av byen. Dermed hadde det sivile samfunnet  i og rundt Bodø tydelig vist kva side dei stod på. Utsagnet vitnar om ein Luftwaffe-offiser som med bombinga av Bodø  kunne statuere eit eksempel overfor sivilsamfunnet. Om dette var medvite, veit vi lite om, men det er nærliggande å tenke at dette kunne vere ein medverkande grunn til at Bodø vart bomba.

Luftwaffe sett frå bakken
Ser ein på skildringane frå dei som var på sjukehuset i Bodø denne skjebnedagen, er det liten tvil om at dei følte seg angripe av flya. Overlege Nils Friis skreiv mellom anna seinare at bombene fall ca. kl. 1755: "Kort etter falt slag i slag bomber over sykehuset og byen. larmen av bombeeksplosjonene var kolossal. Vinduene knustes, dørene larmet og huset ristet i sine sammenføyninger. Vi trodde hvert øyeblikk at hele huset skulle ramle i sine sammenføyninger. Vi trodde hvert øyeblikk at hele huset skulle ramle sammen og begrave oss alle" (Friis 1952: 9).

At Luftwaffe sjølv ikkje har rapportert at dei bomba sjukehuset er ikkje ein truverdig kjelde til om det faktisk skjedde eller ikkje. Det finst nemleg også andre kjelder som kan nyansere det heile. For folk i sjukehuset var det ein realitet at sjukehuset vart angripen. Det vart oppfatta som eit bombemål. Også avisene i samtida skreiv slik om hendinga:

Reaksjonane på den tyske bombinga av Bodø let ikkje vente på seg

Krigsretorikken i datidas aviser er til å ta og føle på, men også eit uttrykk for at vi faktisk var i krig og at dette var ei historisk hending som ein ikkje i sin villaste fantasi hadde sett for seg kunne skje i fredelege Noreg. Overlege Friis skreiv meir kaldt og nøytralt om det som hadde skjedd:

Vi fryktet derfor at brannbomber også var kastet ned på sykehusets tak og at vi hvert øyeblikk også måtte være forberedt på brann. Etter ca. 1 time begynte det å sprute gnister ut på gulvet i korridoren fra ventilene. (..) Tilstanden i sykehuset var nu forferdelig, mørk av røyk og murstøv i alle korridorer, stønn, jamring og skrik av pasientene. Enkelte ble helt rasende og måtte holdes. (Friis 1952:9-10)

Sjukehuset hadde fått det Friis karakteriserte som "3 fulltreffere av bomber". Ei traff austfløya og gjekk gjennom taket i tredje etasje. Ei anna traff vestfløya på taket, gjekk gjennom tredje og golvet i andre etasje der ho sprengte ut eit hol i ytterveggen mot sør. Den tredje bomba tok med seg nordvestfløyas nordvestre hjørne og reiv opp trappeoppgangen. Til saman var 246 kvadratmeter steinvegg sprengt bort. I tillegg fall det "en rekke bomber" i hagen rundt anlegget, meir eller mindre nært bygget. Friis meinte etter konferanse med tyske sanitetsoffiserar at bombene som var brukt var på mellom 50 og 100 kilo ut frå storleiken på bombekratera. Dei var ca 2,5 meter djupe og 7 meter vide. Funksjonærbustadene rundt sjukehuset var også skadd. Her hadde mitraljøser frå flya ført til at veggene var "gjennomhullet av kuler".

I sjukehushistoria frå 1952 får også ein besøkande britisk offiser - L. G. Maxton - komme til orde om kva som skjedde i kaoset på sjukehuset denne dagen. Hans tekst har blitt omsett av Friis til norsk:
Bombingen fortsatte - etter mitt ur var det gått en halv time - det kunne like godt ha vært en dag, ja en uke. Bygningen rystet ustanselig mens bombene traff den, deler av taket falt ned på marken. Strømmen av syke og skadede seg inn i gangen, det ble varmt og kvalmt med så mange mennesker der. Vi fikk tak i noen senger, klær og stoler. mange av mennene hadde ikke mer enn en skjorte på, noen av kvinnen bare nattdrakt eller et laken.

Maxton la også merke til ein pasient som kunne fortelje han at ei maskingeværkule hadde gått gjennom den øvste delen av hofta. Vidare minnest han at "et tysk fly fløy lavt over oss og maskingeværet skrattet voldsomt" (Friis 1952: 19-20). Sjølvsagt må ein rekne dette som propaganda frå britisk side for å demonisere det tyske flyvåpenet, men ein skal sjølvsagt ikkje undervurdere denne typen vitneutsagn. Eivind Thorsvik mintes det same på bombedagen frå sin ståstad inne i sentrum av byen, og ei rad andre fekk den same oppfatninga av Luftwaffe under sitt opphald i byen denne dagen. Det same sa Arne Neraas: "Bombingen begynte igjen. Gatene ble pepret med mitraljøser".

Rett nok vart ikkje meir enn 15 menneske drept denne dagen, men likevel skal ein vare seg vel for å forsvare den tyske framgangsmåten under angrepet på Bodø. Mange av dei heldt seg klokeleg i ein kjellar under angrepet, slik Johan Mohus gjordet det. Det førte truleg til at færre døydde. Angrepet var med andre ord langt frå humant. For Luftwaffe er det sjølvsagt at ein i eigne arkiv heller ikkje tar vare på inngåande informasjon kring det ein har gjennomført. I ein militær kamprapport vil berre dei nakne tala vere med; talet på fly, namnet på avdelinga, klokkeslett for aksjonen og resultatet av operasjonen.

Thomas Hippler har forklart kva rolle Giulio Douhet har spelt på tenkinga om flya i tyske Luftwaffe

Terrorbombing
I si masteravhandling ved Luftkrigskolen konkluderer Mats Danielsen med at brannbombene over Bodø by var ei rein terrorhandling. Det skulle ødelegge fiendens og det sivile samfunnets moral og vilje til motstand, noko som hadde prega Luftwaffes stratgiar heilt sidan italienaren Giulio Douhet lanserte sine teorier om strategisk bombing. Derfor vart også mål som ikkje var direkte militære angripe med bomber, slik både Åndalsnes, Namsos, Kristiansund, Molde og Steinkjer opplevde det. Bombinga skulle først og fremst skape motløyse og redsel, og få motstandarane til å gi opp. Strategien var blitt prøvd ut sida Guernica under den spanske borgerkrigen i 1936. Vi kan derfor ikkje utelukke at også angrepet mot sjukehuset i Bodø kan sjåast i eit slikt lys. Verknadene av bombene som fall over Bodø sjukehus var med andre ord dei same. Dei skapte frykt og ødeleggingar, og for dei som var inne i sjukehuset var det ingen tvil om kva som skjedde. Dei oppfatta det som eit medvite angrep på bygninga frå tyske Luftwaffe. Så får vi sjølvsagt sjølv velje kva vi skal tru på. Å hevde at Luftwaffe berre bomba med snille bomber og slett ikkje hadde tenkt å gjøre ugagn med vilje, er å humanisere Hermann Görings nøye oppbygde draps- og ødeleggingsmaskin.


Litteratur:
Aas, S. 2014: Forvandlinga. Bodø bys historie bind 3. 
Danielsen, M. 2000: Hvorfor ble Bodø bombet? Semesteroppgave i luftmakt.
Friis, N. 1952: Bodø sykehus 1927-1952.
Overy, R. 2013: The Bombing War.
Parelius, N. 1965: Krigsdagene i Bodø 9.april-20.mai 1940.

Kva med dei sivile i krigen?

Andre verdskrigen var den første store krigen der det var fleire sivile som vart drept enn ved fronten. Korleis gjekk det med dei sivile i byane som var ramma av krigen i nord i 1940?
I Bodøs historie bind 3, Forvandlinga, som kom ut like før jul 2014, er forteljinga om krigens verknader på dei sivile slik:

Flyktninger. Ola Abrahamson (1883-1980) var tre år da familien flyttet til Bodø fra Stavanger. I likhet med Ingerid Schjølberg tok han sin kunstutdanning hos Christian Krogh og Halfdan Strøm ved Statens kunstakademi. Dit kom han i 1909. Senere skrev han også. Han var en aktiv og produktiv kunstner, og regnet seg selv som nordlending. I kunsten kom det til uttrykk ved mange motiver fra Nord-Norge. Blant annet flyktninger som klart henspiller på den situasjonen mange av Bodøværinger  opplevde med bombene over byen 27.mai 1940.

«Vi er sluttet med å le til frykten for luftangrep her i byen»

Barn, kvinner og andre som ikke hadde viktige oppgaver i byen, måtte evakueres. Tvangsevakueringen startet 2. mai, da kampene i Sør-Norge var over. De som selv ikke hadde noe sted å dra til, ble tilvist plass i nabokommunene fra Meløy i sør til Nordfold i nord. Leif Rabbens kone, Hanna, fant tilhold på den halvferdige hytta deres på Frausktjønna ved Soløyvatnet, mens Turid Eitran først fikk beskjed om å reise til Valnesfjord. De andre i Plassen hadde fått andre steder å dra til. Eitran skrev seinere at det var trist kvelden før de skulle skilles. All lek var slutt. Nå tok uhyggen over. Likevel ble evakueringen mer som et eventyr for barna. Noen reiste til venner og kjente som om det var en ferie på landet, mens det var verre for dem som ble forlagt hos vilt fremmede. Atter andre fikk seg en tur på hytta. Det ble ikke like eksotisk eller luksuriøst. Hyttene var dårlig utstyrt, langt fra folk og forsyninger, og det var vanskelig med vann og brensel. Det meste var mer primitivt enn det de var vant til i byen. Mange hytter var dessuten overfylte, gjerne med flere generasjoner i lag på et lite areal. Når våren i tillegg var kald, snørik og relativt sein, ble ukene på hytta et slit for mange.[i] Hanna Rabben måtte ta med sine fire sønner på egen hånd. Mannen var internert og kunne ikke hjelpe henne. Hun ble permittert fra jobben på telegrafen 12. april og hadde ordre fra politiet om å holde seg på hytta. Den lå langt fra folk. Vinteren var streng, skrev Hanna seinere, og la til at «sneen lå meterhøy», og at oppholdet medførte «svært store vanskeligheter». Tre av barna var dessuten syke etter å ha blitt vaksinert, «to meget syk, med høi feber», forklarte hun. Det ikke mulig å få lege til hytta, og «pleien blev under de primitive forhold hvorunder vi levde nærmest uforsvarlig». Hanna Rabben karakteriserte det hele som en hard påkjenning som mor.[ii]

Noen voksne forlot hus og hjem i byen, mens andre var igjen i nærheten av byen for å skjøtte arbeid og ellers holde maskineriet i gang. Turid Eitrans far ble igjen nær byen. Han bodde i telt på Rønvikfjellet. I helgene skapte situasjonen en helt spesiell stemning. Nordlandsposten beskrev det slik:

Langs sølete landeveier fører busser, biler og sykler en stadig strøm av familieoverhoder innover landet og bort fra byen hver eneste lørdag. Belesset med pakker, ryggsekker og kasser drar de på weekend til sine respektive familier som er evakuert.

Fedrene fikk ta til takke med «gjensynsgleder bare hver lørdag». Arbeidet og pliktene i byen kalte når mandagen nærmet seg. [iii]

Dagen før flybåtene ble angrepet i havna, skrev avisen om dem som alt var evakuert. De bodde i hytter eller hus nært byen. Inne i byen var den nye situasjonen i ferd med å sette sitt preg både visuelt og stemningsmessig.. Butikkenes speilglassruter var «overklistret med lange, brune papirstrimler» for å hindre glassbiter i å fyke omkring «når bombene begynner å drysse». For det var ikke snakk om hvis, men når.[iv]

Andre steder var butikkvinduene spikret igjen med hvitt treverk, og det ville ikke akkurat invitere kundene til en handel eller virke «tillokkende på en kjøpelysten». På fortauene innimellom snødunger lå også sandsekker og store sandkasser. Bodø-folk hadde for lengst «sluttet med å le til frykten for luftangrep», het det i Bodø-avisen. Også kjellerne ble opprustet for å bli splintsikre. Mest av alt merket man «krigens realitet» ved folketomheten i bygatene. Særlig rart var det med den komplette «mangelen på barn» der.[v]

Noen hadde tatt med forretninger ut av byen. Det samme gjaldt offentlige kontorer. Forsøksgården på Vågøynes og flere gårder på Jensvoll og i Bodøsjøen var blitt til kontorer, og Norges Bank tok like godt med 5–6 millioner kroner av sin kontantbeholdning til en gård på Myklebostad. Telegrafstasjonen ble også midlertidig flyttet til Jensvoll.[vi]

Et kjent bilde fra evakueringen av Bodø i mai 1940. Britiske styrker hadde ødelagt brua på Straumsnes i Valnesfjord, mens tyske akkurat hadde passert den på veg til Bodø for å nedkjempe britene. Andre vegen kom sivile som Knut Isaksen og mora Ane bakerst i bildet. Familien bestod av  to voksne og syv barn som rømte byen.

Før krigen fylte folk ut et evakueringskort, og ca. 3000 mennesker fikk anvist en plass for evakuering. Resten, det vil si halvparten av bybefolkningen, hadde ordnet med evakueringen selv, mens 132 mennesker ikke ville ut av byen. Den 10. april dro ca 200 mennesker. Ti dager seinere hadde 4000 dratt. Politiet mista oversikten, og 3. mai antok man fremdeles at 4000 av byens 6200 innbyggere hadde «sagt byen et foreløpig farvel». Mellom 1000 og 2000 mennesker var igjen i byen i slutten av mai 1940. For å holde oppe moralen blant folk lagde Nordlandsposten «hjemme hos»-reportasjer fra de evakuerte rundt i hytter og på gårder i omlandet. Tonen var følgelig positiv. De evakuerte tok forholdene med humør. Likevel mistet mange skoleelever skolegangen i en viktig eksamensperiode. Nordlandsposten unnlot ikke å kommentere det. Det ville snart komme et undervisningsopplegg for alle i skoledyktig alder, men inntil det stod klart, måtte ungene så langt som råd rote fram skolebøkene sine. Våren 1940 ble et unntaksår for Bodø-ungdom. De var flyktninger i eget land.[vii]

 

Viss du vil lese meir frå Bodøs historie bind 3 - Forvandlinga, kan du skaffe boka hos Adlibris  eller Akademika

 

---

[i] Svendsen 1989: 24-25. Haukland 2012:  33.  Np 4.mai 1940.

[ii] RA. L-sak Bodø 3/45. dok. 40.

[iii] RA. L-sak Bodø 3/45. dok. 40. Turid Eitran Holands sendt inn i 1994: 43-44. Manus ved Nordlandsmuseet. Bodø.

[iv] NP 4.mai 1940.

[v] Np 4.mai 1940.

[vi] Svendsen 1989: 26.

[vii] Np 4.mai 1940. Haukland 2012: 34. Svendsen 1989: 24.