tirsdag 12. april 2011

Ka skulle vi gjort utan havet?

"Sku vi ha borre båtan", heiter det på umisskjenneleg nordnorsk, som svar på spørsmålet. Det går nemleg ikkje an å bu anna enn ved havet i vårt land. I Italia derimot er det mange byar inne i landet, av ulike grunnar sjølvsagt. Ein viktig er at folk vart leie av å bu ved havet der dei låg opne for rov og ran og omreisande krigsflåtar som har herja dette landet opp gjennom åra. Det har vi jo stort sett vore forskåna frå i vårt land.

Skipstrafikken i Livorno gjør hamna til den nest mest trafikkerte i Italia
Nokre av desse innlandsbyane er perler med kulturskatter som andre berre kan drømme om som Arezzo, Siena, Lucca og Firenze i fylket Toscana. Les du ein reiseguide frå dette distriktet så får du nærmast beskjed om at dette er dei byane som er verdt å sjå, og alt anna er det liten vits i å besøkje.

For ein som ikkje kan klare seg utan å sjå havet med jamne mellomrom er det derfor å banne i kyrkja når eg seier at du bør få med deg Livorno neste gang du er i området. Denne Italias nest største hamneby (etter Genova), kjent for si kontainerhamn, sine passasjerferger og den elektro-kjemiske industrien, med eit bysentrum oppbygd etter krigen, hørest ikkje akkurat ut som eit særleg spennande reisemål. Men her er mangt å sjå også i Livorno, sjølv om reiseguiden ikkje nemner plassen i særleg positive ordelag.
Dette er byen der kommunistpartiet PCI vart stifta av Antonio Gramschi i 1921. Det er lagt ei utstilling om dette i byen i samband med 150-årsjubileet for Italias samling. Kva hadde forresten fascistpartiet vore utan kommunistane? Korleis hadde utviklinga vore i landet etter krigen, dersom ikkje kommunistane hadde stått så sterkt som dei gjorde i til dømes Livorno? I dag er byen styrt av ein sentrum-venstre-koalisjon og etter krigen har livornesarane alltid hatt affinitet i den politiske retninga.

Rådhuset i Livorno er bygd opp etter krigen, og ved relieffet over inngangspartiet står det at Italia anno 1946 er ein demokratisk republikk som er fundert på arbeid. Innskripsjonen kom samtidig som avskaffinga av monarkiet og etter å ha kasta fascist-regimet på skraphaugen

Når du går ut av toget og inn på jernbanestasjonen i Livorno gjev møtet med arkitektur, klima og vegetasjon deg eit inntrykk av å vere i Frankrike ved Rivieraen. Palmer og bygningar er som i Nice eller Montecarlo. Nede ved bysentrum er det dessutan ei festning og ein masse kanalar der vanlege folk har liggande båtane sine. Ikkje overdådige luksusyachter som i Nice eller Hankø, men vanlege båtar ala Ranaplast. Og lenger ute ser du jo havet då. Det store opne havet, med store skip i horisonten. Og langs hamna kan du vandre på ein flislagt strandpromenade mot Marineakademiet og dei vakre hotella og villaane som ligg langs Lungomare. Eller du kan sjå på eller besøke badeanlegga. Eller berre simpelten ta eit glas prosecco på ein av dei folksomme kafeane langs havet, betrakte folkemassene som vandrar forbi og sjå ut over det store, opne, evige havet.

Strandpromenaden i Livorno er ein institusjon i seg sjølv. Hit legg folket i byen kveldsturen (passeggiataen) sin, ikkje ulikt slik Bodø-folk forheld seg til Moloen sin. 

Kor var du?

..då Oddvar Brå brakk staven? Det har forfølgt oss i alle desse åra som kanskje den viktigaste historiske hendinga etter krigen, på lik linje med Cuba-krisa, OL på Lillehammer og første menneske på månen. Nyleg opplevde eg litt av denne historiens sus i Firenze. Romas store fotball-ikon og primadonna Francesco Totti hadde skåra sitt mål nummer 200 og 201 for klubben. (Sigurd Rushfeld og Harald Martin Brattbakk får ha oss unskyldt).
Hendinga gjekk ikkje upåakta hen i renessanse-hovudstaden. Etter kampen vart det behørig markert av media og hovudpersonen sjølv. Alle sportskanalane gjorde kvart sitt intervju med mannen, og det tok jo litt tid då. Det intressante var då at bortimot 50 toscanarar raskt sprang så nært dei kom inntill gjerdet for å skrike ut dei mest outrerte utskjellingane dei kunne finne på. Tosk, dumming, idiot, bastard, klovn, narr, og det som verre var, hagla formeleg ut over stadion frå personar du knapt skulle tru kunne gjøre ei mus redd. Ivrig gestikulerte dei i aust og vest, mens stemmen nær sprakk av belastninga. Hoppa opp og ned gjorde dei også.

Men nede på stadion sto stjerna heilt lungt og snakka om den historiske hendinga. 201 mål i Serie A. Det verste var at han du elles berre ser på tv når han er i spelet, bevegde seg som ein slu rev, lur og genial i det meste han foretok seg, trass i mangel på hurtigheit og tempo. Sjeldan ser ein slik klokskap blant angrepsspelarar i internasjonal fotball. At Totti er stor vitnar også dei vanvittige tilropa om. I fotball er det alltid slik at den beste motspellaren er den som blir mest utskjelt av heimefansen. Ikkje sant?

søndag 10. april 2011

Universitetet i Nordland viser veg

I mange år har det komme framlegg frå ulike miljø ved Universitetet i Tromsø om å gje hus og bygningar på universitetsområdet namn etter personar, slik det er mange andre stader. Mange har meint at "gjennomgangsbygget" og "Breivika III" er teite namn. Men i alle desse år har det vore liten interesse for dette. I dag er det berre Institutt for historie som har fått eit bygg oppkalla etter den tromsø-fødde historikaren Halvdan Koht. Elles finn ein namn som "teorifagsbygget, Hus 1-5" på den nyaste delen av universitetet. Som om det ikkje blir bedrive "teorifag" i dei andre bygga?

Nanna With, eldste dotra til Richard With har fått eit auditorium oppkalt etter seg ved det nye Universitetet i Nordland
Ved det nye Universitetet i Nordland har ein gått litt i ei anna retning. Her brukar ein namnsettinga som identitetsmarkørar, der Nordlandsidentiteten skal dyrkast. Slik har alle auditoria fått namn etter kjente personar frå Nordland, som anten har betydd noka for regionen eller som har gjort seg bemerka i bygginga av institusjonen. På Handelshøgskolen finn ein rom kalla opp etter Petter Thomassen (stortingsmann og universitetetsbyggar) og Vebjørn Tandberg (Tandberg radio), mens Nanna With (landets første kvinnelege avisredaktør) har fått eit auditorium oppkalla etter seg der journalistane er. Elles finn vi også auditorium med namn etter personar som Stein Rokkkan, Elias Blix og Knut Hamsun, Pauline Skar, Regine Normann og Ole Tobias Olsen.

For dei som ikkje kjenner personane er det også skrive ein eigen tekst med biografiske opplysningar utafor rommet. Slik kan ein også syne at historia ikkje starta med oss, og i tillegg at vi står på "the shoulders of giants".