Kva med dei sivile i krigen?

Andre verdskrigen var den første store krigen der det var fleire sivile som vart drept enn ved fronten. Korleis gjekk det med dei sivile i byane som var ramma av krigen i nord i 1940?
I Bodøs historie bind 3, Forvandlinga, som kom ut like før jul 2014, er forteljinga om krigens verknader på dei sivile slik:

Flyktninger. Ola Abrahamson (1883-1980) var tre år da familien flyttet til Bodø fra Stavanger. I likhet med Ingerid Schjølberg tok han sin kunstutdanning hos Christian Krogh og Halfdan Strøm ved Statens kunstakademi. Dit kom han i 1909. Senere skrev han også. Han var en aktiv og produktiv kunstner, og regnet seg selv som nordlending. I kunsten kom det til uttrykk ved mange motiver fra Nord-Norge. Blant annet flyktninger som klart henspiller på den situasjonen mange av Bodøværinger  opplevde med bombene over byen 27.mai 1940.

«Vi er sluttet med å le til frykten for luftangrep her i byen»

Barn, kvinner og andre som ikke hadde viktige oppgaver i byen, måtte evakueres. Tvangsevakueringen startet 2. mai, da kampene i Sør-Norge var over. De som selv ikke hadde noe sted å dra til, ble tilvist plass i nabokommunene fra Meløy i sør til Nordfold i nord. Leif Rabbens kone, Hanna, fant tilhold på den halvferdige hytta deres på Frausktjønna ved Soløyvatnet, mens Turid Eitran først fikk beskjed om å reise til Valnesfjord. De andre i Plassen hadde fått andre steder å dra til. Eitran skrev seinere at det var trist kvelden før de skulle skilles. All lek var slutt. Nå tok uhyggen over. Likevel ble evakueringen mer som et eventyr for barna. Noen reiste til venner og kjente som om det var en ferie på landet, mens det var verre for dem som ble forlagt hos vilt fremmede. Atter andre fikk seg en tur på hytta. Det ble ikke like eksotisk eller luksuriøst. Hyttene var dårlig utstyrt, langt fra folk og forsyninger, og det var vanskelig med vann og brensel. Det meste var mer primitivt enn det de var vant til i byen. Mange hytter var dessuten overfylte, gjerne med flere generasjoner i lag på et lite areal. Når våren i tillegg var kald, snørik og relativt sein, ble ukene på hytta et slit for mange.[i] Hanna Rabben måtte ta med sine fire sønner på egen hånd. Mannen var internert og kunne ikke hjelpe henne. Hun ble permittert fra jobben på telegrafen 12. april og hadde ordre fra politiet om å holde seg på hytta. Den lå langt fra folk. Vinteren var streng, skrev Hanna seinere, og la til at «sneen lå meterhøy», og at oppholdet medførte «svært store vanskeligheter». Tre av barna var dessuten syke etter å ha blitt vaksinert, «to meget syk, med høi feber», forklarte hun. Det ikke mulig å få lege til hytta, og «pleien blev under de primitive forhold hvorunder vi levde nærmest uforsvarlig». Hanna Rabben karakteriserte det hele som en hard påkjenning som mor.[ii]

Noen voksne forlot hus og hjem i byen, mens andre var igjen i nærheten av byen for å skjøtte arbeid og ellers holde maskineriet i gang. Turid Eitrans far ble igjen nær byen. Han bodde i telt på Rønvikfjellet. I helgene skapte situasjonen en helt spesiell stemning. Nordlandsposten beskrev det slik:

Langs sølete landeveier fører busser, biler og sykler en stadig strøm av familieoverhoder innover landet og bort fra byen hver eneste lørdag. Belesset med pakker, ryggsekker og kasser drar de på weekend til sine respektive familier som er evakuert.

Fedrene fikk ta til takke med «gjensynsgleder bare hver lørdag». Arbeidet og pliktene i byen kalte når mandagen nærmet seg. [iii]

Dagen før flybåtene ble angrepet i havna, skrev avisen om dem som alt var evakuert. De bodde i hytter eller hus nært byen. Inne i byen var den nye situasjonen i ferd med å sette sitt preg både visuelt og stemningsmessig.. Butikkenes speilglassruter var «overklistret med lange, brune papirstrimler» for å hindre glassbiter i å fyke omkring «når bombene begynner å drysse». For det var ikke snakk om hvis, men når.[iv]

Andre steder var butikkvinduene spikret igjen med hvitt treverk, og det ville ikke akkurat invitere kundene til en handel eller virke «tillokkende på en kjøpelysten». På fortauene innimellom snødunger lå også sandsekker og store sandkasser. Bodø-folk hadde for lengst «sluttet med å le til frykten for luftangrep», het det i Bodø-avisen. Også kjellerne ble opprustet for å bli splintsikre. Mest av alt merket man «krigens realitet» ved folketomheten i bygatene. Særlig rart var det med den komplette «mangelen på barn» der.[v]

Noen hadde tatt med forretninger ut av byen. Det samme gjaldt offentlige kontorer. Forsøksgården på Vågøynes og flere gårder på Jensvoll og i Bodøsjøen var blitt til kontorer, og Norges Bank tok like godt med 5–6 millioner kroner av sin kontantbeholdning til en gård på Myklebostad. Telegrafstasjonen ble også midlertidig flyttet til Jensvoll.[vi]

Et kjent bilde fra evakueringen av Bodø i mai 1940. Britiske styrker hadde ødelagt brua på Straumsnes i Valnesfjord, mens tyske akkurat hadde passert den på veg til Bodø for å nedkjempe britene. Andre vegen kom sivile som Knut Isaksen og mora Ane bakerst i bildet. Familien bestod av  to voksne og syv barn som rømte byen.

Før krigen fylte folk ut et evakueringskort, og ca. 3000 mennesker fikk anvist en plass for evakuering. Resten, det vil si halvparten av bybefolkningen, hadde ordnet med evakueringen selv, mens 132 mennesker ikke ville ut av byen. Den 10. april dro ca 200 mennesker. Ti dager seinere hadde 4000 dratt. Politiet mista oversikten, og 3. mai antok man fremdeles at 4000 av byens 6200 innbyggere hadde «sagt byen et foreløpig farvel». Mellom 1000 og 2000 mennesker var igjen i byen i slutten av mai 1940. For å holde oppe moralen blant folk lagde Nordlandsposten «hjemme hos»-reportasjer fra de evakuerte rundt i hytter og på gårder i omlandet. Tonen var følgelig positiv. De evakuerte tok forholdene med humør. Likevel mistet mange skoleelever skolegangen i en viktig eksamensperiode. Nordlandsposten unnlot ikke å kommentere det. Det ville snart komme et undervisningsopplegg for alle i skoledyktig alder, men inntil det stod klart, måtte ungene så langt som råd rote fram skolebøkene sine. Våren 1940 ble et unntaksår for Bodø-ungdom. De var flyktninger i eget land.[vii]

 

Viss du vil lese meir frå Bodøs historie bind 3 - Forvandlinga, kan du skaffe boka hos Adlibris  eller Akademika

 

---

[i] Svendsen 1989: 24-25. Haukland 2012:  33.  Np 4.mai 1940.

[ii] RA. L-sak Bodø 3/45. dok. 40.

[iii] RA. L-sak Bodø 3/45. dok. 40. Turid Eitran Holands sendt inn i 1994: 43-44. Manus ved Nordlandsmuseet. Bodø.

[iv] NP 4.mai 1940.

[v] Np 4.mai 1940.

[vi] Svendsen 1989: 26.

[vii] Np 4.mai 1940. Haukland 2012: 34. Svendsen 1989: 24.

Dette var dei som deltok i Narvik

Axel Revolds bilde Narvik 1940 heng i dag i rådhuset i Kiruna, Sverige som takk for den hjelpa Narvik fekk under kampane våren 1940 frå brodefolket på andre sida av grensa. Bildet fangar opp hendingane kring byen i ei skjebnetid

I går vart det oppstuss etter Frank Aarrebrots utspel om kampane ved Narvik. Ein skal ikkje tulle med krigen og slett ikkje når det gjeld når æra skal fordelast. Dette er det korrekte når det gjeld deltakinga ved kampane i Narvik. I følgje mi eiga bok om krigshendingane i Narvik i 1940  "Narviks historie bind 1 - Byen, banen og bolaget (Narvik 2001), deltok desse i kampane om Narvik:

De allierte:

Britisk styrke:

24^th Guards Brigade (1^st Battalion The Scots Guards, 1^st Battalion The Irish Guards, 2^nd Battalion South Wales Borderers).

                        1, 2, 3, 4 og 5 Independent Companies

                        1 tropp, 3^rd King`s Own Hussars (tanks)

                        203^rd Battery, 51^st Field Regiment, Royal Artillery

6^th Anti-Aircraft Brigade, Royal Artillery (55^th og 56^th Light Anti-Aircraft Regiment, 51^st og 82^nd Heavy Anti-Aircraft Regiment, Number 10 Army Observer Unit)

229^th og 230^th Field Company, Royal Engineers

Detachment, 231^st Field Park Company, Royal Engineers.

Detachments, Royal Corps of Signals

Special Increment to HQ 49 Division, Royal Army Service Corps

Fransk styrke: Corps Expéditionnaire Francais Scandinavie

                        27^th Demi-Brigade Chasseurs Alpins

                        13^th Demi-Brigade Foreign Legion

                        342^nd French Independent Tank Company

                        2^nd Independent Group Colonial Artillery

                        14^th Anti-Tank Company

Polsk styrke:   Samodzielna Brygada Strezelcow Podhalanskich

                                   First Demi-Brigade

                                   Second Demi-Brigade

Norsk styrke:  6.divisjon

                          6.feltbrigade:

                            I/IR 16

                            II/IR 16

                            I/IR 12 (redusert til stab, 2 kompani og en mitralijøsetropp)

                            Btt 8

                            En Pionertropp, en sambandstropp og Saninteskompani 6

                            7.feltbrigade:

                            II/IR 15

                            Alta bataljon

                             Bg bn III (uten Btt 8)

                             Mot btt 9

                             En pionertropp, en sambandstropp og Lv sanitetskompani 6

Tyske styrker: 3. Bergdivisjon
                       Gebirgsjägerregiment 139
                       Kp. Gebirgspionierbatallion 83
             ”S”-Staffel Nienburg = Narvik

Jagerne: Hans Ludeman, Anton Schmitt, Wilhelm Heidkamp, Bernd von Arnim, Georg Thiele, Wolfgang Zenker, Erich Giese, Erich Koellner, Hermann Künne, Diether von Roeder.

Kilder: 
Berg/Vollan: Fjellkrigen. Trondheim 1999.
Munthe-Kaas: Krigen i Narvikavsnittet 1940. Oslo 1968.
Adams: The doomed expedition: the Norwegian campaign of 1940. London 1989 

Konklusjonen er altså at det blir vel oveflatisk og lettvindt å gje æra til den eine eller den andre avdelinga av dei norske styrkane for at nokon vann eller tapte slaget.

Bodø - "sentrum i det frie Norges frihetskamp"

Med invasjonen av Noreg 9.april 1940 hamna Bodø mellom to besatte byar - Narvik og Trondheim. Det skapte ein heilt spesiell situasjon for byen.

Frå boka Forvandlinga - Bodøs historie bind 3 har dette blitt skildra av underteikna på denne måten:

Byens kringkaster ble nå sentrum for «det frie Norges åndelige motstandskamp». Tyskerne tok raskt kontroll over pressa i de okkuperte delene av landet 9.april 1940, og avisene i det frie Norge ble viktige informasjonsformidlere for regjering og storting på flukt. 11. april var kontakten mellom regjeringen og Bodø gjenopprettet med Bodø-pressa. «Leve Fedrelandet. Leve et fritt Norge», skrev Nordlandsposten (Np), og slo opp en appell fra kong Haakon og statsminister Nygårdsvold.[i] Den gikk blant annet ut på å lytte til den «frie» Bodø kringkaster. Nå fikk Bodøs medier rollen som informasjonsorgan mellom folket og den lovlig valgte regjeringen, sammen med andre nordnorske aviser i det frie nord.

Bodøs kringkastar vart eit vitalt bombemål våren 1940. (Foto: Bodø luftfartshistoriske forening)

De tyskkontrollerte kringkasterne i Oslo og andre okkuperte steder sørpå sendte på sin side filtrerte nyheter og oppfordringer om å legge ned våpnene og gi opp kampen. Tre NRK-avdelinger var motvekt mot den tyske propagandaen, nemlig Vigra ved Ålesund, Bodø og Tromsø. I en kort og hektisk tid var disse «det frie Norges» eneste radiostasjoner. Bodø-avisene skjønte raskt situasjonen og klargjorde hvilke kanaler som var å stole på, og hvem som var upålitelige. Da de første sørnorske aviser fra det okkuperte Norge nådde byen 17. april, advarte Nordlandsposten både mot dem og mot sendingene fra NRK Oslo. Ingen av dem var til å stole på, og den siste bedrev ikke nyhetsformidling, men «den mest vaskekte og usannferdigste nazipropaganda».[ii]

Folk ble også bedt å bevare roen og være lojale:

Vær varsom: Som aldri før må vi alle stå sammen nu i kamp for vårt land. Samholdet må også få uttrykk ved at alle viser den største påpasselighet med hvad en selv sier og hvad andre sier. Vi hadde ikke villet tro det, men utviklingen har vist at vi har fedrelandsforredere innenfor landets grenser. Quisling har vist sin tarvelige uhederlighet mot alt det som er en nordmanns helligste eie. Nu må det ikke tåles det aller minste uttrykk for manglende lojalitet fra noensomhelst. Tilløp til slikt må bli slått ned. Vi går ut fra at myndighetene øieblikkelig blir gitt varsel hvis noensomhelst antydning til utglidning blir merket.[iii]

Politimester Freder kom også med formaninger i pressen. Offentlig tilsatte måtte se bort fra Quislings tale, men være lojale mot «den lovlig valgte regjering», mens statsadvokat Refsum gikk lenger og uttalte at det var «bedre å dø med ære enn å leve med vanære».  Refsum mente  «en liten flokk med gangsters, en liten bande» hadde besatt viktige norske byer. Nå måtte de stoppes. Han mante derfor til kamp med alle midler «mot forbryterne».[iv]

Samarbeidet mellom avisene i Bodø, NRK i Bodø og NTB fram til 27. mai 1940 skapte en sterk dugnadsvilje i medie-Bodø. Det vesle NRK-kontoret i Bodø ble tett koplet til redaksjonene til Np og NF og redaksjonssekretærene Oddleif Tolås (NF) og Sigurd Dyvik (Np). Programsekretær Leif Jensson i NRK formidlet informasjon fra avisredaksjonene til lytterne, og nyheter fra radioen kom også ut i avisene. Siste nytt nådde også dem som ikke lyttet til radio.[v]

Legendariske Leif Jenson skulle bli en viktig forgrunnsfigur for norsk motstand mot okkupasjonen våren 1940. Han var programsekretær ved NRKs kringkastar i Bodø

Bodø kringkaster hadde blitt oppgradert i 1936 og kunne sende med en styrke på 10 kW, mot normalt 3,8 kW. Nå ble senderen forsterket, og sendingene nådde hele Nord-Norge og det meste av Sør-Norge, like til Oslo[vi]

Norsk Telegrambyrå (NTB) fulgte regjering og konge på flukten nordover, og da følget ankom Bodø 4. mai, ble nyhetsformidlingen fra NRK-kontoret i sorenskrivergården styrket. Nå kom også NRK-ansatte sørfra for å hjelpe Bodø-kontoret. Blant dem var utenriksredaktør Arne Ording, som seinere ble sentral i kretsen rundt London-regjeringen. Også den seinere så mektige sekretær i Arbeiderpartiet, Haakon Lie, kom til Bodø for å bistå. Fem nyhetssendinger og åtte timers daglige sendinger fra Bodø, ble fulgt av Haakon Lies barnesendinger til det okkuperte sør.[vii]

Nordlandsposten mente aktiviteten «virket beroligende og til å hindre unødig panikk». Fra en stab på fem tilsatte i tillegg til Jensson – Olaf Johnsen (programsekretær), Alf A. Heggelund (teknisk bestyrer), Margit Jensen og Einar van der Fehr Schumann (teknikere) – ble NRK-staben i Bodø mer enn doblet. To krigskorrespondenter stod i direktekontakt med Bodø-redaksjonen, en ved Narvik-fronten, og Tor Gjesdal i Saltdal. Sendingene ble mer regulære og profesjonelle, og utlendinger fikk nytt fra fronten i egne nyhetssendinger på engelsk og fransk. Nordahl Griegs dikt «17.mai 1940» ble også kringkastet via Bodø kringkaster første gang 17. mai 1940, og trykt samme dag i Bodø-avisene. På grunn av senderens styrke, kunne hele det okkuperte Norge også høre diktet lest av forfatteren over sitt radioapparat. Det ble seinere stående som den første og sterkeste sporen til motstand mot den tyske okkupasjonen. Nordmenn fikk i diktet «en klarere bevissthet om sine egne og sitt lands verdier og idealer», mener Henry Notaker. Jensson styrket også samholdet ved å gjøre marsjen «Alt for Norge» – kong Haakons valgspråk – til kjenningsmelodi for sendingene. [viii]

Viss du vil lese meir frå Bodøs historie bind 3 - Forvandlinga, kan du skaffe boka hos Adlibris  eller Akademika

---

[i] NP 11.april 1940.

[ii] NP 17.april 1940.

[iii] NP 11.april 1940.

[iv] NP 10.april, 15.april.

[v] Aas 2012: 87-89.

[vi] Schjølberg, Roald M.B: Bodø krigsvåren 1940. Bodø 1966. Dahl, H-F.: Hallo-Hallo! Kringkastingen i Norge 1920-1940. Oslo 1999: 246-247.

[vii] Parelius, Nils: Krigsdagene i Bodø. 9.april-20.mai 1940. Bodø 1990. http://snl.no/.nbl_biografi/Tor_Gjesdal/utdypning, http://snl.no/.nbl_biografi/Arne_Ording/utdypning, og http://snl.no/.nbl_biografi/Anders_Wyller/utdypning (datert 20.5.2014), Lahlum, Hans Olav: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket. Oslo 2009: 143.

[viii] NP 11.april 1940.  Schjølberg, Roald M.B: Bodø krigsvåren 1940. Bodø 1966. Lie, Haakon: Krigstid 1940-1945. Oslo 1982. Notaker, H.: Reis ingen monumenter. Lyrikk fra okkupasjonstiden. Oslo 1969: 11.

[ix] RA.  Brev fra  A. Syverud til NS. Rikspressekontoret 23.10.1940. L-sak 796 Bodø Politikammer.

Bygningsvern, byutvikling og kulturhovudstaden

This is going to be New, var mottoet som Bodø tok i mot verda på for nokre år sidan. Litt seinare snakka alle om "smart city". Bodø skal bli genial etter at flystripa er flytta. Alt peikar framover, alltid framover. Ingen ser seg tilbake. No kjem  søknadsprosessen for å bli kulturhovudstad, også det er eit frampeik. Bodø har bygd kulturkvartalet og skal bli eit regionalt senter for kultur.

Stopp en hal
Men stopp no ein hal. Kva gjør vi med "gamlebyen", den byen som ligg der og alltid har vore sentrum av Bodø? Her slår vi ned kvartal for kvartal i eit tempo som liknar snauhogsten i regnskogen i Amazonas. Svenskebyen, eit historisk monument over krigens herjingar, er verna, men inneklemt mellom stadig høgare betongblokker bygd i regi av Consto, Gunvald J. og dei andre i eigedomsbransjen. For det er dei som driv utvikling av "bygningskulturen" i denne nye byen. Snart ventar eit nytt kvartal, og då ryk for eksempel "Ramek-gården", med sin karakteristiske ark nede i Sjøgata. Bygget er ein fin markør av den typen bygningskultur som kom i Bodø under gjenreisninga av byen etter 1945, og fleire av dei bygga som står der som tidstypiske eksempel på slik arkitektur er teikna av landets fremste arkitektar som Blakstad, Munthe-Kaas, Lange, Irgens, Pedersen, Lund - for ikkje å glømme Knut Knutsen (Gustav Moe-gården). Er det ikkje på tide å stoppe litt opp no? Korfor skal vi rive delar av det gamle sentrum, når det snart står så mye jomfrueleg areal klart til dei same byutviklarane? Er det ikkje på tide med ein "time out"? Fortidsminneforeninga, Salten lokallag meiner det ville vere ein kulturhovudstad verdig.

Då krigen var omme kunne Bodø starte arbeidet med å lage ein heilskapleg byplan (vedtatt i 1951). Rådhus og domkirke vart lagt oppe på brinken over det kommersielle sentrum. Grøne lunger og brannbelter kom også opp. Torget vart regulert på nytt og gatene retta ut for framtidig bilbruk. Forretningsstrok, hamne- og lagerområde vart fordelt sonevis, og rundt la ein hagebyen, der bustadhus fekk ein lite grøn flekk rundt husa. Byggehøgda var også strengt regulert. Byen vart smartare enn før, og tok omsyn til tenking om luft og lys, solingsvinkel og takhøgde. I Denne smarte byen var det plass til alt fram til 1970-åra.

Bit for Bit
Bodøs nye smarte by skal bli utvikla heilskapleg og framtidsretta, der ein skal tenkje samla, ikkje stykkevis og delt. Her kan vi tenke langt fram, akkurat slik vi gjorde i 1940-50, då det nye bysentrum kom opp. Biltrafikken vart slusa inn i byen gjennom Snippen til hamna via Sjøgata og Torget via Storgata. Gatene fekk plass til bilar, både parkerte og kjørande, og fotgjengarar. Det kom fortau i alle gater. Forretningsstrøka vart lagt i Storgata og Sjøgata, lager- og hamnebygg ved kaiene, og det politiske og offentlege sentrum vart lagt oppe på brinken over torget, med torggata som bindeledd. Her kom post, telegraf, rådhus, kyrkje og  musikkpaviljon, og grøn plass mellom bygga, Solparken. Bodø sentrum var skapt som "smart city", lenge før noko slikt fanst. Lyset skulle fordelast rettferdig gjennom byggehøgde, takvinklar og avstand mellom og plassering av husa i forhold til kvarandre. Målet var lys inn i husa og luft rundt dei. No er denne tenkinga truga av vandalar som gjev seg ut for å ville byen vel, men som først og fremst tenkjer på eiga økonomisk vinning. Å tru noka anna er naivt. Dei tar bit for bit av byen, riv han ned, og øydelegg den store heilskapstenkinga som ligg til grunn for byutviklinga, sjølve grenreisningsplanen. Det er ikkje ein kulturhovudstad verdig.

Krav om sentrumsvern
I fleire omgangar har Fortidsminneforeninga bede kommunen om ein samla plan for vern av sentrale bygningar i Bodø sentrum. Planane har latt vente på seg. Snart er meieri/brannstasjonskvartalet borte. Dei som bur i Terbovenhusa i Tordenskjoldsgate kan med god grunn vere bekymra for utsikta, slik dei som budde i Dronningens gate var det ved utbygginga av Østre skolepark. Havet hotell klarte til og med å skyggelegge Sentrumsgården. Det ville ikkje ein gjenreisningsplan frå 40-åra gjort. No er tida overmoden for å tenkje vern av kvartal, verdifull bygningar og bymiljø frå dei som riv ned det som har blitt bygd opp. Kvartal etter kvartal står for tur, og kommuneleiinga verkar handlingslamma. I staden toar dei sine hender og ser mot flystripa. Snart har dei sjølv endra på rådhuskvartalet, og hadde det vore opp til dei, hadde Solparken vore ein einaste stor jordhaug. Det er snart for seint å berge "gamlebyen". Vi må få ein plan for sentrumsvern straks. Utan den blir vi aldri nokon kulturhovudstad.

I 1942 hadde arbeidet med regulering av det bomba bysentrum alt starta. Det viktigaste området som måtte regulerast låg innafor den raude streken og var det utbomba sentrum. Det skulle regulerast inn i den gamle førkrigsplanen som Kristofer Lange hadde vore med på å teikne.